Årsmelding 2015

Mashimoni EB – sosialt entreprenørskap i særklasse

I 2013 var to familier fra Østfold på ferie i Kenya. Fattigdommen de opplevde viste tydelig livets harde realiteter for flokken fra privilegerte Norge, samtidig som fascinasjonen for varmen og omtanken de så hos «Mama-Faith» og barna de møtte gjorde sterkt inntrykk. To jenter kom tilbake til Norge med minner for livet og et brennende ønske om å bidra.

mashimoni_eb_2015

- Siden vi begynte med elevbedrift som 13-åringer, har vi ofte fått høre at det høres uvirkelig ut, og at prosjektet er for stort for to så unge jenter. Selv på østlandsmessen til Ungt Entreprenørskap i Næringslivets hus i Oslo, møtte vi få som trodde på oss. Juryen trodde at prosjektet både var for stort og for langt vekk til at vi kunne få det til, forteller Andrea Lysaker og Sara Jorud Østrem. Det skal sies at de har to velvillige mødre og en far med gode kontakter i Kenya med på laget – men ideen og arbeidet, det er jentenes eget.

Saras første møtet med slummen var allerede i 2011. Sara Jorud Østrem med familie var i Kenya. De reiste på besøk i slumområdet Kibera, i Kenyas hovedstad Nairobi. I dette området bor 1,8 millioner mennesker, klemt sammen på 2,5 kvadratkilometer. Det er de fattigste av de fattige i byen.

– Det første jeg husker, er en episode med noe som kalles flying toilets. Fordi man ikke har kloakksystemer, gjør man fra seg i en plastpose og kaster den vekk. Derav flying toilets. Men noen må jo plukke opp disse posene, og da vi kjørte til slummen møtte vi en mann som gjorde nettopp dette. Synet av en bil gjorde ham stresset, og da veltet hele trillebåra med alle posene i, forteller Sara – og sprer ut armene, for å vise hvordan han bøyde seg ned og tok alle posene med avføring i favnen. Så plasserte mannen dem i trillebåra på ny.

Ønsket å bidra

– Synet av barn som leker og løper ved åpen kloakk, luktene, lydene. Åpne ildsteder, og lange strekker med usikrede toglinjer. Småbarn som leker ved dem, husker Sara, som synes det var tøft å se nød på så nært hold. Neste gang hun reiste nedover, et år senere, ble barndomsvenninnen Andrea med. Via et besøk på en skole i området Mashimoni, kom de i kontakt med en lokal kvinne. Hun kalles Mama Faith.

– Da vi møtte henne, tok hun vare på 30 av barna som gikk på skolen. Selv kommer hun egentlig fra et av de rikeste områdene i Nairobi, men hun valgte vekk det livet til fordel for å hjelpe barna i slumområdene. I dag er hun 78 år gammel, forteller de to.

Møtet med Mama Faith fikk de to jentene til å vri hjernen litt ekstra. De ville gjøre noe – men hvordan?

– En pappaen min kjenner der nede, pleide å jobbe i en hjelpeorganisasjon som koordinator, forteller Sara videre.

Denne mannen sa ja til å bli koordinator for deres bidrag, og er mannen som administrerer det som har blitt Mashimoni EB–EB for Elevbedrift, i Nairobi.

Jentene understreker imidlertid at verken han, Mama Faith eller de frivillige på barnehjemmet får betalt. Selv tar de heller ikke en krone.

– Vi tjener penger ved å selge papirperlesmykker og å selge lyslykter. Papirperlesmykkene er laget av kvinner i slummen, med resirkulert papir. Så selger vi dem her, og tenker at det egentlig er en vinn-vinn. For kvinnene som lager dem tjener jo på at vi kjøper dem, og inntektene vi får går til barna, forklarer de to jentene. Etter som tiden gikk, ønsket de å bidra mer enn ved støtte til Mama Faith. De bestemte seg for å bygge et nytt hus, et stykke unna slumområdet Mashimoni. Som sagt, så gjort.

– Nå bor alle sammen omtrent en time unna slumområdene, i et område som er mye tryggere å vokse opp i, konstaterer Andrea blidt.

Byggeprosjektet er godt i gang, i form av at både vegg og tak står. Men så mye mer er det ikke ennå, og der bor nå Mama Faith og 38 barn. Barn uten foreldre, ufrivillig gravide eller fra familier som ikke har råd til å ta vare på dem selv. Et av barna vet ingen hvor kom fra – som baby ble det plassert på trappen til Mama Faith.

– Vi betaler for skole, mat og husbyggingen. Pengene vi hadde strakk ikke helt til. Derfor bestemte vi oss for å starte en fadderordning, hvor hver fadder har sitt barn. Hver måned betaler man 200 kroner, og vi har fått faddere til hvert barn, forteller de to fornøyd. Av dette brukes omtrent halvparten på skolepenger, og resten går til mat og klær. Det er altså ikke mye å rutte med, selv med kenyansk prisnivå.

– Når vi reiser ned for å se hvordan det går, har vi alltid med oss fulle kofferter. Med klær, leker og andre ting som trengs. Vi hadde for eksempel med oss en hel kasse tannkrem sist, for vi fikk det sponset av tannlegen på Mysen, forteller jentene, supplert av sine mødre Gerd Jorud Østrem (46) og Jorunn Lysaker (46). De to hjelper mye til, og står blant annet ansvarlig for bankkontoen og organisasjonspapirene. Det må man jo være over myndighetsalder for å gjøre.

– Hvor vi ser prosjektet gå hen? Vi skal i hvert fall fullføre det vi begynner på. Så nå prioriterer vi å få ferdig huset, før noe annet. Vi vil jo hjelpe så mange som mulig, men huset vi har nå rommer ikke flere, konstaterer duoen, som også har et annet sideprosjekt dette året.

– Ei av jentene som bor på barnehjemmet har veldig dårlig syn. Purity, heter hun. Som spedbarn ble hun kastet i en latrine, og gassene ødela synet hennes. Operasjonen skal være enkel, men siden det ikke er noe offentlig helsesystem, er det ikke noen sjanse for at hun kan få råd til å gjøre det selv. Så det vil vi samle inn til, konkluderer de to.

Sara og Andrea går nå på Mysen videregående skole. Der håper de å kunne videreføre prosjektet sitt som Ungdomsbedrift neste år. Hvis dette ikke lar seg gjøre, ønsker vi uansett å jobbe videre med Mashimoni EB.

-  Det har gitt mersmak å drive egen bedrift. Neste år er vi myndige, og da er vi ikke lenger avhengig av skolens goodwill for å drive eget firma, avslutter Andrea med glimt i øyet.